Contionary:røken

Skundavisk

Etymology

From Middle Skundavisk roeken, from Old Skundavisk roekan, roekian, from Halmisk ᚱᚨᚢᚲᛃᚨᚾ (roukjan), from Proto-Germanic *raukijaną.

Pronunciation

• IPA: /rø:kɘn/

Verb

røken (mixed, third-person singular simple present røkt, past tense roghte, past participle geroght, past subjunctive røghte, auxiliary haven)

1. (tr.) to smell

   Ik røke thet gerøk thes broods.

   I smell the smell of bread.

Inflection

infinitive		røken
present participle		røkend
past participle		geroght
auxiliary		haven
	indicative		subjunctive
present	ik røke	wi røken	ik røke	wi røken
	thou røkst	ji røkt	thou røkst	ji røkt
	hi, si, hit røkt	si, Si røken	hi, si, hit røke	si, Si røken
preterit	ik roghte	wi roghten	ik røghte	wi røghten
	thou roghtest	ji roghtet	thou røghtest	ji røghtet
	hi, si, hit roghte	si, Si roghten	hi, si, hit røghte	si, Si røghten
imperative	røk	røkt (ji)

Related terms

• reuken