Contionary:grøten

Skundavisk

Etymology

From Middle Skundavisk groeten, from Old Skundavisk groetan, groetian, from Halmisk ᚷᚱᛟᛏᛃᚨᚾ (grōtjan), from Proto-Germanic *grōtijaną.

Pronunciation

• IPA: /grø:tɘn/

Verb

grøten (mixed, third-person singular simple present grøtet, past tense grotte, past participle gegrott, past subjunctive grøtte, auxiliary haven)

1. to greet

   Si sind gekommen, um ðig te grøten.

   They've come to greet you.

Inflection

infinitive		grøten
present participle		grøtend
past participle		gegrott
auxiliary		haven
	indicative		subjunctive
present	ik grøte	wi grøten	ik grøte	wi grøten
	ðou grøtst	ji grøtet	ðou grøtst	ji grøtet
	hi, si, hit grøtet	si, Si grøten	hi, si, hit grøte	si, Si grøten
preterit	ik grotte	wi grotten	ik grøtte	wi grøtten
	ðou grottest	ji grottet	ðou grøttest	ji grøttet
	hi, si, hit grotte	si, Si grotten	hi, si, hit grøtte	si, Si grøtten
imperative	grøt	grøtet (ji)

Derived terms

• grøting